så lite som skal til

Denne dagen gikk fra å være fæl til å bli fin.
Startet med å bli vekket av Jørgen 07.40 (bussen går 07.56).
I tilegg lå det en STOR strømregning og ventet på oss.
Etter skolen skulle jeg ta tolvbussen hjem, med verdens tyngste sekk, som klarte å rakne i løpet av dagen, cello og pose med tingene som falt ut av sekken underveis, som resulterte i at jeg mistet toget jeg egentlig skulle tatt, og fikk brannsår i hånda av å bære celloen så langt. Trivelig.
Da var jeg omtrent så sint:


Så kom jeg meg til Oslo, og skulle aleine forsøke å finne fram til hornås musikkbutikk fra store Oslo S, noe selv folk med retningssans kanskje ville hatt problemer med.
Etter å ha gått fram og tilbake tre ganger fant jeg endelig iallfall riktig gate (med en god del hjelp fra pappa i telefonen..)
Så gikk jeg dødslangt bortover, til jeg innså at jeg hadde kommet ca. 20 husnumre lenger enn jeg skulle.
Da var det bare og snu, og akkurat i det det så som mørkest ut og jeg hadde planer om å ta t-banen til Majorstua uten noen cellostreng lyste plutselig Hornås mot meg.




Plutselig var dagen var kjempefin.
Jeg fikk kjøpt ny, fin cellostreng, som kostet ganske så mange penger, men var så sinnsykt verdt det, for klangen ble omtrent firehundre ganger så bra.
Så hadde jeg superfin spilletime.
Etter å ha tråkket masse fram og tilbake mellom majorstuekrysset og en stor grønn bygning fant jeg monki, og da fikk en superfin kjole og en hårbøyle lov til å være med meg hjem.
Så vandret jeg gjennom slottsparken, og ned til Karl Johan der jeg fikk gratis oreo-kjeks, som ikke var så veldig dumt.
I tilegg kom Veronica ned med sekken min til stasjonen i Drammen, så jeg slapp å dra oppom hybelen for å hente den.

Etter alt dette så jeg sånn ut: